Ole Martin Martinsen, daglig leder i EIVA-SAFEX AS.

Siden undertegnede har fulgt norsk industri siden 1970, og i alt vesentlig fra leverandørsiden, tillater jeg meg å gjøre noen betraktninger om hvor vi står og hvilke muligheter som ligger fremover.

Fordi vi skal tilbringe tiden vår i fremtiden er hovedfokus der, men jeg skal nevne litt om historien som for min del begynner på 1950 tallet, da min far og onkler jobbet på Drammens Glassverk som har produsert millioner av Norges-glass, som ble utsatt for en disrupsjon fra 1960-tallet som er en betegnelse på en hendelse som forstyrrer eksisterende marked og gjør produktet, og dermed også selskapet, irrelevant i ytterste konsekvens. Det var vel i stor grad på grunn av innføring av kjøleskap og etter hvert også frysere.

På samme måte bør vel kanskje en produsent av plastflasker i dag stille seg spørsmålet om selskapet «over natten” kan bli irrelevant ved innføring av en avgift på kr. 10,-/flaske! Drammensvassdragets utall av papirfabrikker er en annen historie og om vi går internasjonalt er vel Nokia og Kodak klassiske eksempler.

Om vi går litt lengre frem i nyere tid er det skuffende at norske myndigheter/statseide/kontrollerte selskaper ikke lar norsk industri få oppdragene når det viser seg at hverken kvalitet, pris eller leveringstid står til «eksamen» når regnskapet blir gjort opp. Nevner kort våre fregatter som er en av skandalene og flere offshoreprosjekter med store overskridelser og et anlegg som ikke pumpet en liter olje før det ble revet nylig.

Om man tar miljøet på alvor, og det blir jo meddelt i alle «kanaler», bør norske myndigheter legge inn krav til miljøregnskap i alle de kostnadene som medfører transport fra fjerntliggende land, flyreiser for å følge opp prosjektene slik at de reelle kostnadene fremkommer, utover at de fleste prosjektene levert fra utlandet viser seg i sum alltid å bli langt dyrere enn de norske tilbydere hadde gitt innledningsvis.

Dette kan vel meget enkelt reguleres gjennom forskrift og om nødvendig gjennom lovverket, utover at staten har ofte store eierandeler i aktuelle selskaper uten å nevne navn hvor de kan påvirke som stor eier eller majoritetseier. Fokus på HMS og godt arbeidsmiljø mellom alle ledd i selskapet er heller ikke «eliteserien» på flere av de utenlandske aktørene.

Om vi ser på dagens situasjon har vi noen utfordringer. Den store norske skolereformen fra 1994 satte altfor mye fokus på teoretisk utdannelse, som gjør at vi mangler dyktige fagfolk innenfor flere fagkategorier. Det har blitt også mer sosialt viktig å ha teoretisk utdannelse og «mastersyken» har vel ingen grense. Dette har kanskje utløst verdens største byråkrati, sett i forhold til antall innbyggere, som i mange sammenhenger heller skaper friksjoner i næringslivet, og andre offentlige viktige institusjoner, fremfor å bidra positivt i næringskjeden. Når alt kommer til alt, er vi fagarbeidere alle sammen, enten elektriker eller lege. Vi trenger alle, vi er bare en del av noe større og vi trenger alle kategorier.

Trepartssamarbeid i næringslivet er vel unikt, og vi ser at for store forskjeller lønnsmessig skaper sosial uro på lang sikt, og det slående i dag er at faktisk at offentlig sektor har blitt lønnsledende i mange sammenhenger, ikke minst på grunn av en pensjonsordning som de selv bare betaler en brøkdel av.

At vi ikke har karensdag(er) er en av de store elefantene i rommet og det er synd at klare fakta blir bare satt bort for nye helt unødvendige utredninger. I Sverige gikk sykefraværet ned med 50 prosent da en karensdag ble innført. Vi ligger vel i sykefravær på cirka det doble i forhold til OECD-området.

Norsk kompetanse innenfor flere felt er ledende, men etter min oppfatning burde utviklingsprosjekter mer kobles med industrien, og ikke bare blir stående i de tunge utdanningsmiljøene slik at teori og praksis kan i langt bedre grad utvikles raskere, tenker her særlig på utvikling av robotisering. På 1980-tallet ble investert mye i roboter men på grunn av for lite nøyaktige komponenter og manglende volum ble dette for mange lite effektivt og lønnsomt. Nye fugefølgesystemer med laser har løst mye av disse utfordringene og delene har langt bedre presisjon i dag hvor ikke minst plasma har hatt en fanatisk utvikling fra 1980-tallet og frem til i dag, hvor de kommer opp i laserklasse med den siste teknologien.

Norsk industri har ofte for lavt volum slik at de nye kooperative robotene, som nå har kommet, kan robotisere prosesser som før kostet millioner til noen hundre tusen. Jeg skal ikke utdype forholdene rundt digitalisering og Industri 4.0, og de barrierene som ligger foran oss for å realisere dette som nok vil ta et tiår å innføre. Dog slår det meg er at vi heller ikke er særlig offensive til å ta i bruk relativt enkle digitaliseringstiltak på veien mot Industri 4.0.

En vis mann skrev for flere hundre år siden: «Selv endringer som folk har fordel av er de motstander av»! Homo Sapiens har tydeligvis ikke endret seg mye på dette området! Siste hendelser knyttet til pandemien vil nok skyte fart i digitaliseringen på flere områder, ikke minst innenfor kommunikasjon og dette vil nok utløse også raskere digitalisering på andre områder.

Kilde: EIVA-SAFEX AS